Svein Moum

Svein Moum, en langrenner fra tjueåra. (f.1898-d.1985)

Kilde: G-Posten nr.1- 1978 – redaktør Gunnar Dybvik.

Vi tok oss en tur til Svein Moum, en av de beste langrennerne i Grong gjennom tidene, for å høre litt om hvordan forholdene i skisporet var da han herjet som verst. De som vokser opp med glassfiberski, lette langrennssko, oppkjørte velpreparerte lysløyper kan ha godt av å høre litt hvordan gammelkarene hadde det. Svein forteller at han har rent på ski fra han var liten. De hadde ikke lov til å delta i langrenn før de blei voksen, men Svein lurte seg med på sitt første skirenn da han var 13 år, et privat skirenn på Mediå, og vant. Ellers var det litt hopprenn og kombinert. Men etter at han skadet en ankel da han var 17 år, gikk han over til langrenn og deltok i kretsrenn fra 18-19 årsalderen. Det var ingen som hadde treningsprogram å gå etter, alle trente som de sjøl trodde var rett. Svein gikk mye på jakt om høsten, det blei barmarkstreninga. Når snøen kom og han tok fram skiene, startet han opp med å renne omlag 2 km første gang, siden økte han sakte på mengden, men fort rente han ikke før ut på vinteren. Treninga blei gjort etter arbeid, ikke regelmessig, bare når han hadde lyst. Løypene måtte han naturligvis renne opp først selv. Når de skulle på kretsrenn rundt i Namdalen, kjørte de som regel med hest og kom fram dit kvelden før rennet. Kretsrenn blei holdt i Namsos, Overhalla, Harran og Grong. Ellers var det klubbrenn og noen private renn som noen interesserte satte seg i spissen for. Løypene ble opprent dagen før, og for sikkerhets skyld blei de merket med band. Det kunne være lurt hvis det kom snø like før start. Noen skigarder måtte de regne med å klatre over, og løypa var lagt i mye stupbratt og ulendt terreng. Svein husker en gang han og Asbjørn Fossland skulle til Høylandet på skirenn. De rente over fjellet og kom ned til Aavatsmark dagen før. Om morgenen var det fint føre. Svein hadde seint startnummer og rente forbi alle foran seg ganske snart. Men så begynte det å snø, han brøytet løype og gikk på klabb hele løpet. Han kom først i mål, men blei nr.13 på resultatlista. På et klubbrenn på Bergsmo var det også en gang vanskelig føre. Svein hadde smurt med en blanding av tjære, parafin og talg. Det var vanskelig å få rette  blandingsforhold men denne gangen blei det midt i blinken. Han startet nesten sist, rente forbi alle og kom først i mål. På Lauvåsen tok han igjen Anders Seem som sto og skrapa skiene sine, det måtte forresten de andre også.

Det var mange gode skirennere i Namdalen midt i 1920-åra. Den beste var Kjelbotn fra Namsos. Han var og konkurrerte over hele landet samt i Sverige og Finland. Han hadde også skifabrikk i Namsos. På et privat skirenn på Formofoss blei det en hard dyst mellom Kjelbotn og Svein. Svein starta ut som nr.15 og kom inn som nr.2. Han vant også rennet og slo Kjelbotn med 7 sek. Førstepremien var 3 sølvskjeer gitt av Arne Okkenhaug og Svein vant også enda en skje av sølv som var gavepremie til beste plassering. Svein har en fin premiesamling. Langrennerne har ikke trodd sine egne øyner hvis noe sånt kom på premiebordet i dag. Premiene da var ekte sølvskjeer. En va de fineste premiene til Svein er kanskje 12 teskjeer gitt som gavepremie av Van Severen i Namsos. De tok han på et landsrenn i Namsos i 1926 hvor han blei nr.2. Tormod Grongstad vant. Svein har fått Grong Skiklubbs ærestegn i 1946. I 1926 deltok ha i Holmenkollen på 50 km. Ingen grongning har gjort det verken før eller senere. Reisa gikk med tog, og i Nordmarka blei han innkvartert i ei hytte sammen med to andre norske. Svein hadde rent en 50 km før han dro. Det gjorde han ved å renne opp ei 5 km’s løype og så gå den så mange runder at det blei langt nok. I Holmenkollen gikk har forbi over 30 stk og sluttplasseringen blei nr.38. Han har en fin pokal til minne om turen. Det var Kjelbotn som vant 50 km det året. Neste år hadde Svein også tenkt seg i veg, men var så uheldig å få skuldra av ledd under en treningstur tett før løpet.

Klærne de brukte var vanlige klær, strikkejakke og vanlig bukser. Var et renn først bestemt, blei det også holdt selv om gradestokken viste minus 25 og minus 30 grader. Det var aldri snakk om å avlyse noe. Ski og sko var en del tyngre enn dem som brukes i våre dager. Svein minnes en renner fra Frol, Alf Lian, en stor kar med store sko. Da Alf kom i mål etter en 50 km i Holmenkollen, veide de gjennomvåte skoene 8 kg!

Grong Skiklubb hadde satt opp en pokal som måtte tas et år i langrenn, et år i hopp og et år i kombinert. Svein tok den både i langrenn og kombinert, men Asbjørn Fossland tok den til odel og eie til slutt. Det var også en kamp om en pokal satt opp mellom Harran, Høylandet og Grong til beste tremannslag på   30 km. Den havnet på Høylandet til slutt for det hjalp lite at Svein kom først i mål når de to andre på laget blei for seine. Svein forteller også hvor 3o km gikk en gang: start på Bergsmo, opp Sklettfjellet og ned til Føynum, over Namsen, Sørsida opp til Tømmeråshøla, svingte opp under Geitfjellet forbi Rosten og Seem, over Namsen ved Værumsnesset og opp til Bergsmo ved Bergsmogården. Året etter Holmenkollen møttes Svein og Kjelbotn til ny dyst på et kretsrenn på Grong. Da hadde Kjelbotn sagt at han skulle slå guttungen fra Grong, men denne gangen var det Kjelbotn som blei slåett med 37 sek.

Svein Moum følger våkent med i dagens skisport og han undres hvordan utstyret blir om 20 år med den utvikling som har vært til nå.