Luffere av O.H. Berg

Luffere

Av O. H. Berg ( meldingsbladet nr.2-1982)

En gruppe mennesker som i våre dager er nesten glemt, var de såkalte luffere. Fra 1900 og utover var det ganske mange av disse landsvegens travere, ja, også før den tid forresten. Det var for det meste svensker og finnlendere, men også nordmenn innimellom. På grunn av manglende arbeid og fortjeneste måtte de gi seg ut på landevegen for om mulig å finne seg et eksistensgrunnlag. Blant disse fantes det rene eventyrere som ikke hadde arbeidslyst, sjøl  om de kunne ha fått et eller annet å jobbe med. En del var dyktig yrkesutdannede murere, skreddere og malere. Slike hadde som regel ikke så store problemer med å få noe å gjøre. Lettlivede og humoristiske var de fleste av dem, og de kunne være gode berettere fra sitt liv som arbeidssøkende. Felles for dem alle var at de var uten penger og måtte tigge eller be om losji og mat, noe småkårsfolk aldri nektet dem. Dessuten hadde skysstasjonene plikt til å gi dem mat og overnatting når de kom og bad om det. Dårlige sko og klær var gjerne noe som kjennetegnet dem som hadde gått mye uten arbeid og som var unnselig for å tigge.

Da gruvedrifta kom i gang i Gjersvik ble det stor trafikk av disse karene. Noen kom nedover Sanddøladalen og tok vegen  opp fra Mediåbrua, mens andre kom oppover dalen og gikk over Lifjellet til Sandvika og videre  nordover om Limingen til Gjersvik. Jeg husker at i Hansmoen hadde vi 14 stk. innom på en dag. 7 kom nedover og 7 kom oppover dalen. De var som regel ikke mer en to i følge og det var nok for at det var lettere å be om mat når de ikke var så mange sammen.

Jeg vil nevne et par ting som kjennetegner humoren hos disse karene. I Hansmoen hadde vi en høst en stor geitebukk med tjukt og langt hakeskjegg. En dag kom det en luffer som hadde et like så langt og flott helskjegg. Den første han møtte da han kom inn i bislaget var nettopp bukken, som hadde kommet seg inn da døra var oppe. Da lufferen kom inn sa han: «Jag møtte en kollega her i farstun som kom och ville byta skjegg med mig, men kom inte øverens»

På Mortenlund skysstasjon var det en kveld på høstparten kommet en luffer og fått overnatte. Samtidig var også amtmannen der for overnatting da han skulle over Lifjellet. Så vidt jeg husker het han Munck. På morgenen hadde lufferen satt seg ned ute på verandaen, og da amtmannen kom ut sa lufferen litt forsiktig: «Det ser mørkt ut». Amtmannen forstod sikkert hentydningen, men så opp på himmelen og sa : «Nja, i dag ser det jo bra ut».»Jag menar inte på vædret,» sa lufferen.»Jag menar på livets uppholdelse, trasiga byxor ock inga skor. Snart står vinteren før dørn». «Å, ja visst,ja», sa amtmannen og tok opp fem kroner og ga lufferen. En uhørt sum å gi bort da det var først på 1900-tallet.

Men ikke alle tider var det så liketil for slike karer. En etterjulsvinter omkring 1880 satte det inn med sprengkulde i februar. På nordsiden av Sanddøla var det en skogsdrift i gang og skogsfolket bodde på Bergmoen som var seter for Berggården. På grunn av den langvarige kulden hadde folket flyttet fra seteren og opp til Berg, men en av huggerne, han var fra Solør, hadde lagt igjen en skinnfell på en av briskene. Trafikken gikk da over Bergfjellet på nordsiden av Sanddøla. En måneskinnskveld med streng kulde og østasno kom en dårlig kledd luffer og ga seg i veg på fjellet. Han hadde ikke vært inne på noen gård i Skjeldbredgrenda i Nordli, så ingen visste at noen hadde dratt til fjells. Denne lufferen hadde tenkt han skulle ta seg fram til Berg. Muligens var han også helt ukjent, så han ikke ante hva han ga seg ut på. Men likevel nådde han omsider så langt at han kom inn på tømmervegen ned til Bergmoen, og kommet seg inn i seterstua hvor det lå tørr ved  og never i grua. Han hadde forsøkt å få opp varme, men hadde nok vært for frossen på fingrene og hadde måttet gi opp. I stedet hadde han tullet seg inn i fellen, og der hadde han så frosset i hjel. En tid etterpå, da kulden hadde gitt seg skulle soløringen ned til seteren og hente fellen. Han så nok at det lå noen på brisken, men trodde det var noen som sov, så han ropte: « Je ska ha igjen feilla mine je». Det ble ingen reaksjon på dette, så han hugg tak i fellen og gjentok : « Je  ska ha igjen feilla mine je». Følgen ble at den døde ramlet ned på golvet og felleeieren kunne se hvordan det stod til. Mannen ble omsider gravlagt på Grong kirkegård som ukjent, og ingen vet hvor han kom fra.