Finnbur Gruber

I tillegg til Arne Kvams beskrivelse av dette gruveanlegget i boka Sanddøldalens historie, har meldingsbladet hatt tre artikler om samme gruve. Den første er skrevet av en mangeårig og dyktig bidragsyter til bladet. Det er Olav Hermann Berg, eller O. H. Berg som han ble kalt. Han vokste opp på Hansmoen i Sanddøldalen, men kom til Brattvoll i Nordli som gårdbruker:

Av O. H. Berg/ lagets meldingsblad nr. 3/ 1982.

Det er vel ikke så mange i dag som husker at det har vært gruvedrift i Grong, nemlig i Sanddøldalen. Likevel har det vært det. Det var omkring 1910 at Ole Rolandsen Berg og hans svigersønn, Erik Sannes, fant en malmforekomst ved østre enden av Finnbursvatnet. Erik hadde vært i Amerika og var litt inne på dette med skjerping. Det ble tatt prøver av funnet, som lå like opp i dagen, og sendt inn for analysering.

Prøvene viste seg å være meget positive og det ble tatt flere prøver. De som fant forekomsten fikk utbetalt en godtgjørelse for funnet. Hvor mye de fikk er jeg ikke sikker på, men jeg har hørt tale om 3000 kroner. Dette var mye på den tid, men som sagt, om dette er riktig vet jeg ikke.

En mann fra Steinkjer, Fredrik Sivertsen, (han tok senere navnet Stuler) var interessert i å få i gang prøvedrift og hadde visstnok også forbindelser i Tyskland. Det ble dannet et aksjeselskap og sommeren 1912 var det svenske diamantborere her. Sammen med dem var også libyggen Otto Appelkvist.

Disse undersøkelsene viste at funnet var drivverdig og at det for det meste var svovelkis. Det gikk temmelig fort å bestemme at det skulle settes i gang prøvedrift, og bedriften fik navnet Finnbur Gruber. Kapitalen var i all vesentlighet tysk, og Sivertsen ble ansatt som stiger ved gruva.

Som naturlig var vakte dette optimisme i Sanddøladalen. Det ville ikke bare bli en omveksling i den daglige tralt, men også gi arbeide til dem som bodde der. Det var jo ellers bare skogsarbeid og vedlikeholdsarbeid på vegen som skaffet underhold til oppsitterne, og de fleste familiene var store. Ole Berg hadde tidligere solgt gårgen og skogen til Van Severen og fortjenesten for skogsarbeiderne var ikke så stor. Derfor så de fleste med stor interesse på at gruvedriften skulle komme i gang.

Gruva lå tungvindt til på nordsida av Sanddøla og høgt oppe på platået. Alt som skulle dit måtte fraktes ned hest fra Grong til ca. en kilometer ovenfor Nynes bru. Derfra roes i båt over elva på sommers tid, siden kjøres med hest og slede opp den bratte KattaPedalen og videre innover til gruva. Dette skaffet arbeide til de som hadde hest. Det var ikke så lite som skulle til, det var materialer til hus og utstyr for øvrig, selv om det ikke kan sammenlignes med det utstyr som brukes i dagens gruvedrift.

Da driften var på det høyeste i 1913 var det 17 hus der i alt, og det største var det mannskaps- og spisebrakka. Dessverre husker jeg ikke hvor mange mann som arbeidet der, men skulle tro ca. 20 – 25 mann utenom de som kjørte.

Jeg var 9 år den gangen og vi bodde i Hansmoen, en husmannsplass under gården Berg. Ved gruva var det en ”daling”, Raffel Nynes, som var arbeidsformann, og jeg husker han kom inn til oss en dag det skulle sendes et kolli med prøver som han hadde båret i meis ned til elva og så rodd over, for siden å bære i meisa opp til landevegen. Disse prøvene skulle være ved vegen på en bestemt tid for å hentes med hest. Han spurte om jeg kunne hjelpe han å bære slik at han fikk det opp til rett tid. Jeg følte meg sikkert litt i slekt med Johan Falkberget under denne jobben og jeg husker jeg fikk 50 øre for arbeidet. Styggmye penger for en 9- åring på den tid.

På ettersommeren 1913 skulle forpakteren på Berg og Ole Berg flytte til Namsos, og besetningen skulle selges og leveres på Nynes. Jeg skulle være med gamle Ole og frakte sauene ned til vegen, og vi kom da gjennom gruvebyen som da var meste oppbygd. Vi traff også materialkjørerne som kom med lass – i alt sju hest, og som returlast skulle ha med malm nedover. Jeg husker Ole snakket med dem og at de syntes de hadde god fortjeneste på denne kjøringen, bedre enn i skogen.

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Første verdenskrig kom og da kapitalen var tysk ble det satt en stopper for det hele. De forskjellige bygningene ble etter hvert solgt og fraktet til andre hold. Mannskapsbrakka sto til 1920, men da var Nordlandsbaneanlegget kommet til Formofoss og anlegget kjøpte brakka og fraktet den dit til bruk for arbeiderne der. Den såkalte Grongloven var også kommet som satte en stopper for skjerping og drift nord for Sanddøla. Dette gjorde det vel også vanskeligere å få noen interessert i å gjenoppta gruvedriften. For ca. 40 år siden kom jeg tilfeldigvis forbi gruva igjen og det hele så nokså trist ut. Gruvegangen var fylt med vatn og var ikke sikret på noen måte. Men det var vel kanskje ikke nødvendig heller.

Om det noen gang kommer i stand drift ved gruva igjen vet vel ingen, og det avhenger av så mangt. Men gruva ligger der som et bevis på at prosjektet en gang i ”forna dar” skapte optimisme, liv og rørelse i en dal som snart er forlatt både av dyr og folk. Snauhogsten har skapt fjell av det som en gang ga utkomme til mange mennesker. Ingen kan vel påstå at slikt har noe med bevaring av naturen å gjøre. Likevel skal jeg enda en dag tilbake til dette stedet, om ikke annet så for å mane fram minnene fra en forgangen tid.

Arne Kvam har en artikkel i meldingsbladet nr. 2/1986 om Finbur Gruber:

I meldingsbladet nr. 1/ 1990, har Arne Kvam sendt inn en artikkel som er hentet fra en rapport fra 1919 om Finbur, Staldvik og Skorovatn gruber. I artikkelen står det:

I meldingsbladet nr. 3/1982 og 2/1986 er skrevet om det nedlagte gruvefeltet ved Finnbursvatnet i Sanddøldalen. Dette var et kort kapittel i industrihistoria for Grong, for prøvedrifta varte bare et par år like før første verdenskrig. Men det er interessant å sette seg inn i historia om det som fulgte med, av vakre drømmer og hardt arbeid.

Den som er interessert i slikt, kan jo lett ta seg en tur opp til austenden av Finnbursvatnet og se på det som en gang var tenkt til å bli en ganske betydelig arbeidsplass. Av det etterfølgende kan vi skjønne at det har vært planer om en taugbane fram til jernbanen. Så det var nok tenkt på ganske stor drift. Men så kom altså krigen, og alt ble skrinlagt.

Da krigen var slutt, skulle selskapet ta et oversyn over sine interesser, og det ble foretatt en befaring i august 1919. Da hadde anlegget stått og venta på ny drift i 5 år.

Vaktmann ved Finnburgruva var Raffel Nynes . Han får en rosende omtale i rapporten, og har øyensynlig gjort et godt arbeid i den tida da anlegget var ubemannet under krigsåra.

I rapporten er også tatt med noen reiseavstander og reisetider, som kan være interessante for oss i dag.

24/8 Avreise fra Kristiania. 25/8 kl. 1 eftm. ankomst Sunnan st. Herfra til dampbaaten over Snaasen-vandet, ca 10 minutters vei. Ankomst til Seem i Snaasen ved vandets øvre ende ved 6-tiden samme aften, hvor overnattedes på Seem gaard.

Fredrik Sivertsen medfulgte fra Steinkjær av hensyn til Finnbursbefaringen.

26/8 Bil fra Seem til Mortenslund i Sanddøla (Statens fjeldstue, rikstelefon, postaapneri) med ankomst kl 1 eftm. Som følge av den tidlige ankomst til Mortenslund lykkedes det samme aften at naa op til Finbur gruber, ledsget av Fr. Sivertsen og vor vagtmand der, Raffel Nynæs. Det bemerkes at vagtmanden gav meget paalidelig indtryk. R. Nynæs bor ved Nynæs ca. en mils vei vestenfor Mortenslund.

Opstigningen til Finbur gaar fra færgestedet Toremoen, ca 8 km vestenfor Mortenslund, paa sydsiden av Sanddølaelven, over elven og paa en gangsti ret op lien (ca en times gang) og derfra en snau time videre indover flaten til Finburvand hvor Finburbarakken er beliggende paa nordsiden av Finburelven og øst for vandet. Elven rinder østover og styrter ned lien i Sanddøla, 1 km eller saa vestenfor Mortenslund. Det overnattedes i Finburbarakken med befaring der.

27/8 og 28/8 Finbur Gruber.

Materialtrnsporten op til gruben foregaar fra et færgested beliggende længre vest mellem Nynæs og færgestedet Toremoen. Her har vi en baat, som opbevares av Raffel Nynæs. Til orientering kan oplyses at materialtransporten (da drift paagik i 1913- 14) fra Snaasen (Seem) betaltes med kr 0,06 pr kg. (læs paa 600- 800 kg) og derfa og op til gruben kr. 0,03 pr. kg. (Læs gjennomsnitlig paa 200 kg. 3 vændinger pr. dag) For dette sidste stykke betaltes kr 0,12 pr. kg. tidligere, før veien op til gruben blev utbedret av os.

Ved gruben findes følgende bygninger:

Barakke

(fra Bjøra Bruk) med inventar, komfyr samt nødvendige ovner. Foruten spiserum, kjøkken og kokkerum har barakken soverum for 16 mand (faste dobbelkøier) rum for stiger og kontor med 4 faste køier. Paa loftet (som har været anvendt som snekkerverksted) kan indrettes køiplads for 4 mand i hver gavl. Huset var tørt og vel vedligeholdt.

Vedbod og matbod

(like ved barakken). Ny takpap skal paalegges. En del ved forefandtes.

2 lagerhus

Smie

(Barhus)

Bygningerne med komfyr og ovner og fast inventae er verdsat til ca. kr. 12 000,-

Av materialer for øvrig, materialer, verktøi, kjøkkenutstyr m. v. forefandtes for til sammen 3 a 4000 kroner. Heriblandt ca 11 kasser dynamit, 50 hl smikul, ca 700 kg. borstaal, 250 m skinner, 1 dreieskive, tipvogner (4 av disse liger ute med bunden op) alt i brukbar stand. Det hersket utpreget orden overalt.

Assurance.

Finburbarakken er med inventar værdsat til kr. 10 500,- I betragtning av de nuværende høiere priser bør dens assurance-sum økes til kr. 25 000,- saaledes at den totale assurancesum ved Finbur blir kr. 30 000,-

Diverse.

Som eksempel paa hvor kostbar en ganske ubetydlig reparation kan bli her oppe kan anføres: Paa vedboden skal taket repareres. Hertil medgaar 6 rulle takpap. Disse maa efter at være kjøpt for eksempel paa handelsstedet ved Mediaa Bro og transporteret til færgestedet bæres paa ryggen op til gruben. 1 rul veier 35 kg. Paa hver vending bæres 1 rul og der vil maximalt bli gjort 3 vendinger pr. dag, hvortil kommer selve paalægningen.

Taugbane.

Forutsat at Nordlandsbanens trace blir lagt i en bue østover fra Seem til Leirsjøen vil en taugbane fra Finbur dit bli forkortet med ca 15 km. Sivertsen mente, at jernbanen temmelig sikkert vilde være ferdig til Leirsjøen om 4 a 5 aar.?

Den 29/8 Skyds fra Mortenslund over Lifjeldet forbi Nordli grænsestationen Murumoen til Geddede. Reisetid 9 morgen til 9 aften – 4 skift. Paa Geddede blev det os meddelt, at kanalisationsplanerne i Strøms Vattudal skulde op i Riksdagen i høst.

30/8 fra Geddede kl. 9 morgen med dampbaat (baatene fyrer her med ved), ankomst Skogen- Lille Tunnsjø ca 1 ½ times march – kjørbar vei – over Lille Tunnsjø i robaat – derefter noen minutters gang over eidet til Store Tunnsjøen – varer transorteres over paa vogn, naar vandstanden er saa lav, at motorbaaten ikke kan gaa ind i Lille Tunnsjø.

Tunnsjø – Staldviken (ved Tunnsjøens sydvestligste ende) pr motorbaaten ”Skorovas” ca 2 timers tur i godveir. (Det refereres et tilfælde hvor motorbaaten hadde ligget veirfast i Tunnsjø en hel uke.)

31/8 til 8/9 i Staldviken. Bodde paa gaarden Staldvik hos Per Staldvik, da der vanskelig kan skaffes rum i selskapets egne bygninger i Staldviken, indtil Ingulsvandhuset (nu under opførelse) blir ferdig.

Etterskrift i 1990: Vi kan minne om at den omtalte Finbursbarakken kom til å ende sine dager som vaskeri på Mediå, etter å ha vært både banklokale og butikk.

Arne Kvam