Øyheim Høvleri

«Gammelsaga” som ble et moderne høvleri

”Gammelsaga” som ble et moderne høvleri
AL Øyheim Høvleri
—————————
Skrevet av:
Annar Valskraa
—————————

Ole Sklett, Johannes Skistad og Per Valskrå
ole_sklett__johannes_p_skistad__per_valskraaAndelslaget Øyheim Høvleri ble etablert i 1946 etter en lang fødselsperiode. Bak prosjektet sto brødreparene Ivar og Per Valskrå, og Halle og Johannes Skistad. Når etableringsperioden sies å ha vært nokså lang så henger det sammen med at firmaet ble startet på to akser.

Per Valskrå drev tømmersaging på gårdssaga på hjemmegården helt fra midten av 30-tallet, delvis i samarbeid med Ivar Valskrå. I tillegg til saging av vanlig skurlast, var shingel et produkt som var mye etterspurt til taktekking. Shingelen, som kunne produseres maskinelt, avløste vel egentlig de gamle spontaka som var tekkingsmetoden tidligere. Spesielt under krigen var shingel det eneste som var mulig å skaffe. Allerede under krigen ble også varesortimentet utvidet til kassebord, i all hovedsak til fiskeindustrien. Driften gikk stort sett hele året for 2-3 mann, men på vinteren måtte de gjerne avbryte en periode med tømmerhogst for å sikre råstofftilgangen. Tømmer ble kjøpt fra de omkringliggende gårdsbruk, hovedsakelig fra Øyheim, Jørum og Øysletta.

Samtidig med trelastaktiviteten på Valskrå, startet Ivar i 1944 med trelastbruk i Lierne. Det første bruket ble anlagt på Vollmoen i Nordli, helt på grensa mot Sverige. Tømmeret ble den gang alltid fraktet vannveien, og derfor anla de bruket i Vågen ved bredden av Kvärnbergvatnet. Dette var lenge før elektrisitetsverket hadde linjer til disse kanter av landet. Energikilden til driften var damp. Vi kalte maskineriet lokomobil. Det var vell fordi dampmaskinen lignet på en hybrid mellom bil og damplokomotiv. Ivar drev sagbruk i 2 år på Vollmoen. Flyttet i 1946 til Kvetangen, og da i samarbeid med Johs. P. Skistad. På Vollmoen ble det i 1944-45 produsert bare skurlast, mens det også ble skåret stav (kassebord) på Kvetangen. Hvor mange som arbeidet på Vollmoen er noe usikkert, men vi vet at foruten Ivar Valskrå (sjef), var Bjarne Beisvåg, Ola Sletten og Sverre Valskrå med fra Grong. Sverre var der med knottdrevet traktor for delvis drift av sagbruksmaskiner. Ellers var Arthur Nordbakk fra Nordli fyrbøter på lokomobilen. Hvem som ellers arbeidet der fra Li, kan dessverre ingen stadfeste i dag. En kort tid var tre mann fra Namsos i arbeid ved bruket. Den ene var Arvid Pettersen. De to andre er ukjent, men man tror den ene hette Tysland. Arvid Pettersen, bror av Bjarne Beisvåg, ordnet et mer eller mindre proforma arbeidsforhold til seg og sine kamerater for å bo gunstig til, for å kunne rømme til Sverige. På denne måten skaffet de seg legal reisetillatelse fra NS-styrte politimyndigheter i Namsos. De dro over grensa ved Nordbakk etter et kort arbeidsforhold. Arvid vet vi kom seg videre til England.

Per Valskrå
per_valskraa_01Johannes Skistad reiste til Kvetangen allerede i mars 1946 for å forberede og bygge opp sagbruket på Kvetangen. Han hadde med seg Åsmund Gartland og ei søster, Sigrid Skistad (kokke). De reiste med leid bil til Mortenslund. Derfra var det på ski, og hesteskyss for utstyret, over Lifjellet til Sandmoen. Derfra med leid bil til Nordli, og så på ski og leid hesteskyss over fjellet til Kvelia. Utpå våren når snøen var borte, startet sagbruksvirksomheten. Lokomobilen var fortsatt drivkraft, men det var en del problemer fordi de hadde en ukyndig fyrbøter. Da ble lokomotivfører Trond Trondsen fra Øysletta tilkalt, og han fikk snart fart på maskineriet. Sverre Valskrå var der også med traktor som drivkraft. Da var jo krigen slutt og igjen var det tilgang på bensin som er en mer stabil energikilde. Arbeidskraften ble delvis rekruttert lokalt, men hovedsakelig fra Grong og Overhalla. Hvor stor arbeidstokk de hadde, vet vi ikke sikkert, men vi vet at de var mer enn 15 mann. I tillegg til Johannes (sjef) var Einar Gartland, Knut Solvang, Sverre Valskrå, Johan Veium, Kåre Øium, Kåre Svarliaunet, Nils Skjelbred, Åsmund Gartland og Trond Trondsen med, foruten Helga Skistad og Sigrid Skistad Rolandsen som stod for kokkelaget. Fra Lierne vet vi at Peder Nymann, Agnar Mikkelsen, Alf Lundquist, Per Leirli og Ola Rolandsen i arbeid ved bruket. Muligens også flere. Ola Rolandsen ble gift med Sigrid Skistad, og arbeidet senere på bruket på Øyheim i mange år. Alf Bergin og Petter Hildrum hadde ansvaret for transporten av ferdigvarer med lastebil.
Hvorfor det var drift bare sommersesongen i 1946 på Kvetangen er noe usikkert, men jeg har ikke funnet kilder som viser svar på dette. Når krigen var slutt og samfunnet begynte å komme i normale tilstander igjen, var det naturlig at aktivitetene på gårdsaga ved Valskrå og driften i Lierne ble slått sammen. Samtidig som eierne sikkert hadde en klar formening om at produktene deres ville bli sterkt etterspurt på markedet i forbindelse med gjenreisningen, spesielt i Finnmark og Nord-Norge for øvrig. Foruten skurlast og fiskekasser som allerede var i produksjon, så merket de nok også at høvellast var mangelvare. På Øyheim og Øysletta var det den gang god tilgang på arbeidskraft og mangel på arbeidsplasser, samtidig som det var lett tilgang av råstoffet – skogsvirke. Så alt lå vel til rette for utvidelser og videreforedling. Det er sannsynelig at utvidelse allerede var planlagt like før krigen. Nokså sikre kilder har fortalt at Ole Katmo fra Øysletta var på Valskrå for å forberede dette på mølletomta. Katmo vet vi falt i krigen på Bjørnefjell i 1940. Krigen gjorde vel også at alle planer ble skrinlagt den gang.

Halle Skistad
halle_skistadVi kjenner ikke til detaljene om hvorfor de gikk sammen med Halle og Johs. P. Skistad, ut over at de var godt kjent og gode venner fra tidligere. Samtidig som de begge drev innen jord-, skog- og sagbruksvirksomhet fra tidligere. Begge hadde også behov for å skape sine egne fremtidige arbeidsplasser. Spesielt Johannes, i og med at han begynte i arbeid på bruket fra første dag etter at andelslaget ble stiftet i 1946 og med etablering i Kvelia. Bokført andelskapital var beskjedne 400 kroner, men i tillegg inngikk selvfølgelig en god del maskiner og utstyr, og kanskje noe varelager. Men dette går ikke klart frem av de tilgjengelige regnskaper som foreligger. Det er mye som tyder på at det allerede fra starten var det et nært samarbeid med Skistad gårdssag, men om det var en direkte sammenslåing kan vanskelig fastslås i dag. Sagbruket fortsatte som før ved gårdssaga på Valskrå, med tømmersag og kasseproduksjon. Høvleriet ble oppbygd på samme tomta som Valskrå Mølle – Ivar Valskrå sin eiendom, mellom mølla og Øyheim Landhandel. Det ble kjøpt inn både høvel og klyvsag. Begge maskinene var brukte og av eldre årgang. Tomta var trang, men det ble akkurat plass for et produksjonsbygg på ca. 70 m2, materialskur, et sponhus og ei lita slipebu. Nå ble skurlasten saget ved Valskrå, fraktet med hest til høvleriet, videreforedlet gjennom klyvsag og høvel, og senere med hest og langvogn vanligvis fraktet til jernbanestasjon for opplasting. Det meste ble sendt til Namsos og derfra skipet til Nord-Norge. Foruten egenproduksjon fremgår det av bøkene at det var en del leiearbeid, særlig på høvelen for kunder i hele Grong og delvis også Overhalla. Som kuriositet kan jeg nevne at de to første inntektspostene (mars 1946) var 2”X4” standard material til Vik i Helgeland for Kr. 1.302,26 og traugemner for Kr. 6,00 til en lokal traugmaker – ingen kunder for stor, og ingen kunder for liten! Dette illustrere vel driften fremover ganske godt. Saga produserte det menneskene i lokalsamfunnet hadde behov for av trelast, samtidig som de hadde hovedbeskjeftigelsen på produksjon for ”eksportmarkedet”.

Hvor stor produksjonen var i starten er vanskelig å anslå. Men det første året solgte bruket for ca. 200.000,- kroner. Når vi sammenligner det med at timelønna til de som arbeidet på saga var 2 kroner pr. time, så kan det ikke være så rent lite trelast som passerte. Hvor mange som arbeidet på ”saga”, som bruket til daglig ble kalt, er vanskelig å fastslå, i og med at det varierte nokså mye gjennom året. Det var gårdbrukere som hadde arbeid i ledige stunder, og det var andre som hadde fast arbeid på jernbanen eller i veivesenet i tider av året eller skogsarbeidere på vinteren. Men hvis jeg teller opp alle som var på lønningslista i 1946 så finner jeg 31 navn, deriblant også et par-tre gutter ned til 10 år. Det var den gang ”ukepenger” var et ukjent begrep, og alle måtte gjøre rett for seg, uansett alder. Til sammen utgjorde arbeidskraften 10-12 årsverk det første året. Bruket drev med en arbeidsstokk av denne størrelsen til først i 50-årene. Da ble det trappet ned til 5-6 mann. Etter 1953-54 ble arbeidsstokken redusert til 3 faste karer. Per Valskrå, Johannes Skistad og Ola Rolandsen, hvis vi ser bort fra innleie i enkelte perioder og ved spesielle oppdrag.

Tomta for høvleriet var for trang. Oppholdet på mølleområdet ble derfor av kort varighet. Allerede i mai 1947 kjøpte bruket tomt av Martin Øium, vis a vis Øyheim stasjon (tinglest 25.05.1947). Her ble det bygd opp nytt fra grunnen av, med dobbel tømmersag i ett bygg, eget bygg for stav (kassebord) og et romslig bygg for høvel og klyvsag. Her hadde man god plass (4,5 da) for tømmeropplag og lager for halvfabrikat og ferdigprodukter. All produksjon ble etter hvert flyttet hit, og saga på Valskrå nedlagt. Driften ble betydelig rasjonalisert i og med at alt kom på samme sted med kort transport til jernbanen. Det var også forhandlinger med NSB om å legge sidespor fra jernbanen inn til bruket, men det ble aldri realisert. Foruten de nevnte produksjonsbygg, ble det satt opp felles kvilbu og verksted/sliperom, rommelig sponhus og diverse lagerskur. Det ble nok bygd på litt her og der, og som Ola Hjulstad engang skrev i en avisreportasje i Trønderavisa om gammelsaga: ”Eksteriørmessig kan det ikke snakkes om noe strømlinjet og velformet”, og det må vel sies å være en meget beskjeden karakteristikk av det arkitektoniske. Men hjulene gikk rundt.

Etter at saga ble flyttet til Øium ble det kjøpt inn en dieselmotor til drift av høvleriet, mens man ellers hadde elektrisk kraft til tømmerklyva og stavproduksjonen. Hvorfor det ble brukt diesel er noe uklart, men det er sannsynligvis på grunn av at det var knapphet på elektrisk kraft, eller at det var for liten kapasitet på nettet. Imidlertid ble det anskaffet et kjempemonstrum av en dieselbil som hadde tilhørt den tyske Wermacht. Den ble ombygd for drivkraft. ”Bilen” ble brukt til 1950, selv om det var en noe lunefull sak. En gang husker jeg at motoren løp løpsk med et turtall over alle grenser, og det endte med at svinghjul og reimskiver eksploderte på grunn av farten, og deler føk gjennom vegger og tak. Heldigvis ble ingen truffet. En annen gang tok den fyr, men også den gangen gikk det ganske bra. Men jeg tror det ble endeligten på dieseldriften, med overgang til bare elektrisitet.

Etter at arbeidsstokken i 1952-53 ble redusert til 3 mann (Johannes, Ola og Per), drev de tre til 1973 (Ola Rolandsen døde), mens de andre to fortsatte driften til 1979. Ole Sklett overtok plassen etter Ola Rolandsen og var med på arbeidslaget i flere år. Det siste året gammelkarene stod ved roret kan det nevnes at total alderen for de tre arbeidskarene var hele 205 år, så det var mye erfaring samlet her. Driften endret seg lite i den perioden. Men rundt 1970-80 ble det mindre etterspørsel etter fiskekasser. Plast utkonkurrerte trekassene, og stavproduksjonen ble etter hvert trappet ned, mens de gikk mer over til høvellast. Spesielt leiehøvling.

Ole Sklett
ole_sklettDe første 10-15-årsperioden fra 1946, ble all større leveranse solgt til Nord-Norge, fiskeindustrien, trelastforhandlere, entreprenører og båtbyggerier. Fra slutten av 50-årene gikk svært mye til kunder i Namdalen. Blant andre Birger Pedersen, Vemundvik Snekkerverksted og Arne Dahl (agent for fiskekasser) i Namsos.

Økonomisk har saga klart seg bra opp gjennom årene. Regnskapene viser at det har vært god og nøktern økonomistyring gjennom hele perioden, fra starten og fram til bruket ble solgt. Riktignok et par år med mindre underskudd, men det ble senere tatt igjen. Vi må ikke glemme at resultatet er nådd gjennom hardt arbeid, lange dager og stor arbeidsinnsats. Det var sjelden feriedager, aldri fravær eller skoft. Jobben gikk foran alt annet selv om det mange ganger var kaldt og ufyselig å stå i gjennomtrekken slik de gamle produksjonslokalene var konstruert. Arbeidsmiljøet ville sikkert ikke bli godkjent i dag, men ytterst sjelden var noen syke. Aldri hørte man om konflikter på arbeidsplassen. Det var bare slik det måtte være, enten man var eier eller innleiet arbeidskraft. Det skjedde heller ikke arbeidsulykker med alvorlige personskade. Det var ingen automatikk, hydraulikk, fotoceller, trucker eller datamaskiner som styrte arbeidet og tok de tyngste takene, men sag- og høvelmaskiner sang sin egen monotone melodi i dur og moll fra halv åtte til fem alle dager som var svarte i kalanderen.

Det opprinnelige andelslaget ble oppløst fra 1967, da Johannes og Per ble eneeiere. I 1979 når de to eiere og drivere godt hadde passert pensjonsalderen, ble bruket solgt til Nils Valskraa, sønn av Per. Han fortsatte driften i første omgang på samme sted og i samme spor som før. Tømmersaging ble tidlig i hans periode trappet noe ned, og i tillegg til en del kasseproduksjon konsentrerte han driften mer mot høvellast. Det var en kjensgjerning at bruk og redskaper var umoderne, og holdt ikke mål i konkurransen om kvalitet og kapasitet. Gammelsaga hadde uttjent sin rolle. Nils la ned driften på Øium, kjøpte tomt i Vårryggen og moderniserte maskinparken i nye lokaler i 1986-87. Øyheim Høvleri As var på nytt inn i markedet, og da som et moderne og konkurransedyktig trelastbruk. Produksjonen ble lagt om til bare høvling av innvendig panel og listverk.

Fra 1999 har sønnen Per Otto Valskraa overtatt som hovedaksjonær i bruket, og de har fortsatt moderniseringen slik at dagens bygninger og maskinpark er av aller ypperste kvalitet, og med høy kapasitet. Dermed har ”gammelsaga” overlevd en periode som pekte mot en sluttstrek, og godt inn i det neste årtusen som en sprek ungdom.

Kilder:
Regnskapsbøker for AL Øyheim Høvleri
Per Asbjørn Skistad
Sverre Valskrå
Einar Gartland
med flere

Øyheim Høvleri As—-Vårryggen, 7870 GRONG—-Tlf.: 74 33 22 30—-Fax.: 74 33 23 55–

Del på Facebook | Del på Nettby

Tilbake til oversikten