Kopperverket i Rossetfjellet

Fra Olav S. Gartlands etterlatte papirer/ lagets meldingsblad nr. 2, 1980.

Mediene har i den senere tid satt fokus på at det snart er mangel på metaller i verden. Fylkesrådslederen i Nord- Trøndelag har også antydet at gruvedrift kan være en aktuell framtidsvisjon for Namdalen. Da kan det være litt artig og kikke litt på det som har vært av dette i tidligere tider:

Kopperverket i Rossetfjellet

Fra 1971 har det vært drevet geologiske undersøkelser både i Rosset- og Elstadfjellet. Det har vært boret flere hundre meter ned i undergrunnen, og det har vært undersøkelser fra luften. Staten har enerett til geologiske undersøkelser fra Sandøla til Røyrvik i henhold til den såkalte Grong- loven som ble vedtatt etter at staten kom i besittelse av Grong Gruber.

I den forbindelse kan det være av interesse å nevne at det for 120 år siden og framover har vært foretatt undersøkelser i Rossetfjellet.

I 1847 innflyttet til Harran, Andreas Mønnes, 56 år, født i Verdal, nu innflyttet fra Alhus, og hans hustru Kirsten Einarsdatter, 46 år og født i Kolvereid. De skal bo på Gartland og han skal arbeide ved kopperverket i Rossetfjellet. De bygslet en plass på Gartland som sist ble kalt Kirstenmoen, antakelig fordi hun brukte plassen en tid etter at mannen døde. Husmenn var, som bønder den tid, avhengig av slåtteng i utmarka, og det er et område i Gartlandsmarka som fremdeles kalles for ”Mønnesslettet”.

Den 24. mars 1848, kjøpmand Peter Dahl, 28 år indflyttet fra Namsos, født på Røros 15 november 1819 og hustru Madame Marie Lucie Dahl, født Fyhn, født på Røros 16. juli 1816, samt deres barn Anton Christian Dahl, født i Namsos 12. desember 1846. De bosatte seg på Gartland, aktet at drive Kobberverk i Rossetfjellet. Den 25 august 1850 skifte i forhenværende Kjøbmand i Namsos, Peter Andreas Dahls Opbudsbo. Han bodde nu på Gartland. Auksjonspenger 530 Spd. samt 28 Spd. i Udgjeld og 4 Spd. for den paabegynte Kaarbygning paa Gartland. Ole Gartlands enke fikk pengene. (Johanna Ellingsdatter fra Elstad). I alt var aktiva 554 Spd. mens passiva var 2529 Spd. Deriblandt hadde til gode: Kjøbmand Aune 600 Spd. Lundgren i Trondheim 480 Spd. O. A. Moe, Trondheim 607 Spd. Hartman i Trondheim 279 Spd. Falstrøm på Røros 160 Spd. + 22 Spd. i skifteomkostninger. Boet var falitt for 1955 Spd. Murer Holter hadde til gode 100 Spd. Sivert Johnsen Gartland til gode for husleie 47 Spd. Olea Ellingsdtr. Urstad for 1 Aars Løn, Abel Olsen Fosland 4 Spd. for 1 Aars Løn og Ole Andersen Gartland 11 Spd. for 1 Aars Løn. Asbjørn Flaatt og Elias Urstad fikk 48 Skilling for å være vidner ved registreringen. Denne konkursen måtte vel for det vesentligste skyldes den tid Dahl var kjøpmann i Namsos.

Professor Chr. Oftedal har utgitt en oversikt over Grongfeltets skjerp og malmforekomster i Norges Geologiske undersøkelser nr. 202. Undersøkelsen omfatter skjerp mellom Sandøla og Elstaddalføret. Rossetgruva ligger 1 km. Fra Brynntjønna og 6 km. Nordøst for Grong Stasjon. Det heter i professor Oftedals skrift at det var forsøksdrift i 1861 og 1862. Jeg spurte Olav Urstad om han hadde hørt noe om Rossetgruva, og han sa at han hadde hørt av sin mor, som var fra Rosset, at det var lagret stein på Aurstadnesset. Denne ble senere fraktet til Trondheim.

Ole Mørkved, Skage, er også spurt om han husket noe om Rossetgruva. Han fortalte at han hadde vært med som gjeter på heimgården Rosset i 1890, og enda sto gruvestua som var oppført av tømmer. Det var også mye bruddstein det. Han hadde også hørt at det hadde vært forsøksdrift der. Etter det som er fortalt, var det folk fra Røros som utførte arbeidet i Rossetgruva.

Det første forsøket på drift i Rossetgruva var nok mislykket da driveren kjøpmann Dahl gikk konkurs etter få år. Dette kan for så vidt bekreftes av Andreas Mønnes sin innflytting der det står:

I 1847 er han i innflytterlista kalt Alhuus til etternavn, og ” Tænkte 1847 at arbeide i et paatænkt Kobberværk paa Rødsæt, hvilket dog senere gik overstyr”. I juni 1848 er han igjen registrert som innflytter, da kalles han Mønnes til etternavn, og kom fra Alhuus i Overhalla prestegjeld.

I forbindelse med historielagets prosjekt Far etter folk, er også denne gruva stedfestet, og bruddsteinen fotografert.

controlid264

Denne steinen skriver seg trolig fra forsøksdriften i 1861- 62. Rester etter gruvestua ble ikke funnet ved denne registreringen, men den skulle ligge et godt stykke til venstre for steinhaugen.

I historielagets arkiv er det papirer som viser at Arne Kvam i 1985 sendte en henvendelse til Bergmesteren i Trondheim distrikt, med forespørsel om kobberverket i Rossetfjellet. Svaret var negativt med henblikk på nevnte gruve, men det var vedlagt kopier av diverse mutingsbrev. Det ble også opplyst at Grong- loven vart opphevet 1/1 1975.

Disse mutingsbrevene er litt interessante da det ser ut som ”gullfeberen” har gått i to omganger. Brevene er også svært nøyaktig med hensyn til tidspunkt de er mottatt, faktisk med et kvarters nøyaktighet. Mutingsbrevene er også utstedt med forbehold om at ikke andre har bedre rett, kanskje derfor klokkeslettet er så viktig. De fire eldste er fra tiden straks etter at kjøpmann Dahl gjorde sitt forsøk. I konkursen er det en Fahlstrøm på Røros som har tilgodehavender, og det er han som får utstedt det første brevet den 25. mars i 1856. Der står det og at forekomsten kan påvises av P. Dahl og Anders A. Moe. Den siste var husmann på Gartland og bodde i nabogården der P. Dahl leide hus. Hvis det er riktig som det står i O. S. Gartlands artikkel, må det være i Fahlstrøms tid det ble drevet forsøksdrift her, og det stemmer med det Ole Mørkved fortalte om at det var folk fra Røros som sto for driften.

Den 25. august 1862 får O. G. Olsen og medinteresserte mutingsbrev på en Chromgrube på Tjøtta, og samme dag også på ”en anvisning beliggende i Rosetfjeldet på den sydlige side af Elstadelven, Rødset Gaards Grund Grong Tinglaug”. Om dette er kobbergruva er litt usikkert, da O. G. Olsen året etter forlanger nytt brev på ”Rosset Grubers Berghald”. Det står også at ”Prøvestuffe medfulgte ikke, men vides at være Svovelkis”. På grunn av nærmere undersøkelser ble ikke brevet utstedt før 10. april 1864.

16. mars 1867 får en Hrr. Cand. I. Ad. Aas utstedt brev på ”i det Frie faldene Røset Grube i Harran Sogn, Grong Præstegjeld, Nordre Trondhjems Amt. Prøvestuffe medfulgte ikke”.

Alle som fikk mutingsbrev hadde to måneders frist til å publisere disse.

Så blir det stille med interessen for skjerping fram til rundt 1910 da forekomsten som ble Finnbur Gruber, ble oppdaget. Da får ”herrene Ingv. B. Lindseth av Flatanger og Sverre Steen av Namsos mutingsbrev på Rødsætgruben i Harran i Grong præstegjeld”, utstedt 16. september 1910.

Etter dette sprer aktiviteten seg til området nærmere Møkkelvatnet. I 1911 får C. A. Lindkvist brev på to forekomster av svovelkis, en ca 300 meter nordlig retning fra Mathias Sandnes`s plass ved Møkkelvatnet (Sørplassen), og en i Stordalen ca 8- 900 meter sydvest for samme plass. Året etter er det Andreas M. Elstad og Mathias Sandnes som får brev på et om råde ved Skiftesmyrene, der det er påvist kobbermalm, inneholdende kobberkis, magnetkis og litt svovelkis. Etter en del om og men får de fornyet denne tillatelsen 4/12 1914.

C. A Lindkvist får brev på 4 nye områder 19/12 1912. Ett er ca 200 m. vest for Sørplassen og to ved Skiftesmyren, samt et fjerde ca 200 m. sør for østre Sandtjern.

Så skifter fokuset igjen til den gamle kobbergruva på Rosset, for 24/11 1912 får hr. Chr. Moe fra Overhalla og hr. o.r.sakfører K. K. Greiff fra Namsos brev på den gamle gruva. Den kan påvises av Einar Trangen og Andreas Godejord. De samme personene søker 5/2 1915 om fornyelse av dette mutingsbrevet, men på grunn av oversittet publiseringsfrist, måtte det søkes på nytt. 28/6 1915 får de så brev på Gamle Rosset grube, samt på en kisanvisning et par hundre favner vest for denne.

I mellomtiden hadde lensmann S. B. Steen og kirkesanger S. Lindseth fått mutingsbrev på den gamle Rossetgruva, datert 12/9 1913.

controlid265

Dette kartet viser sånn ca. hvor mutingene ved Møkkelvatnet var.

Om Finnbur Gruber har Arne Kvam skrevet en fyldig artikkel i boka om Sanddøldalens historie.

Som O. S. Gartland skriver, så har det etter 1971 vært drevet ganske intense undersøkelser med langt mer moderne utstyr enn det de gamle skjerperne hadde. Så langt har ikke så mye skjedd, men framtida vil vise om det igjen blir liv å røre i dette fjellområdet.

S. G.

Del på Facebook | Del på Nettby

Tilbake til oversikten