Skrømt i Røttesdalen

Ei segn på Grongmål.

Langt tebakers i tia va der en mann på Dorn som heitt Mads.

Skrømt i Røttesdalen. 

Ei segn på Grongmål. 

Langt tebakers i tia va der en mann på Dorn som heitt Mads. Han va så overlag rik å ha slekt lag te å sammel ihop søll og goll. Folk va den tia så slem te å stalla, at det va nesten rålaust æ berg de’n ha, utan at han grov e ne i jora. Imillom Homo å Rosten e der en jup dal som kallast Røttesdal’n, å der e de mang leirfall å steinraukå. Dit reist en Mas Dorn me sølle å golle sett å jømt e milla nåkå steina.

Den koppen han ha de ti skoll varra eit skrin.De va godt besli med jarn å ha eit durabelt lås.

De va opfer dein vei’n som no e,att’n ha jømt skrine set ti i steinraus attme der Tvartferdaln å Røttesdaln råkast. Han jikk dit kvar jernsoknatt å ha me se litt som’n ha kravla ihop si siste jernsok.

De va ingen som fekk varra me åm, å de va ikkj ei levenes sjæl som vest ker’n ha skrine.

Det va mang som såg att’n for å jikk på bru’n over Røttesdal’n ett’n va dau, ner de høvd slik, att nåkån jikk der om jernsoknatta. Skoll nokon finn opp skrine, mått e jerast om jernsoknatta. Han mått da reis ett di anneran ha lakt se, vara blet-mo-ålein å kje ha på se søll hell goll hell stål.

Så va d en mann som heitt Iver, han va farin hans Mas Rosten, som no e dau fer fleir år sia.

Han Iver jikk en jernsokkveill å tenkt på om’n ikj skoll iveig å finn opp skrine hans Mas Dorn. Jau ner di anneran ha gått å lakt se, så renska’n lomman sin å tok tå se beiltreima å så la’n iveig. Da’n kom opp i daln, bynt’n å glåm inn i all di håla han såg, men alt de han glåmt å rota, fann’n ikj nåkå skrin.

Best i sen’n jikk å glåmt, hård’n nåkå som ramla borti i hol. Så skoll’n da prøv å kjik inni hole,men d va så reint slemt å komma så langt, å de va fell ikj fritt fer, att’n va lite radd å. Han tøktes sjå i skrin inni holi, men å få e fram var vær, fer der låg ein stor stein framfor holi.Han bynt å tøy på stein, men en vann ikj å rørn engong, fer’n va så reint fer stor å tong. No ha’n gammel Mas Dorn vørri gå å haft, tenkt’n Iver, å han ha ikj før tenkt’e, fer stein bynt å rør på se, å ætt som stein kom ifrå bergji fekk’n sjå meir å meir tå en mann som sto å skuva på stein. Mann såg ut te å varra nåkålite gammel. Han va splinter nakjin å så mager, at’n va berre beina. Han sa att’n mått berre gang in å ta skrine, så skoll han hall ti stein, men han Iver tord ikj våg på e. Om i lita stonn rann sola å sjein ni dal’n. Da var der i rammel, som var reint borti staur’n.Ein stein ramla hit å ein dit, å leirbakken rausa ut, så bekjen tok ein annan veig. Sia hi ingen sjet skrine, men de hi hendt fleir gong, æt dem hi hård låt opp i dal’n, å’n Mas Dorn hi som gongen vørri ne på brun.

Denne Mads Dorn var gardmann på Duun omkring 1750, så denne skatten må ha stått i Røttesdali i utrolig mang år no.

Kilde: Martin Bjerken, Grong bygdebok

Del på Facebook | Del på Nettby

Tilbake til oversikten